Helges husmorporno

Da han pulte henne (i fylla)

Hun ligger i senga, andpusten, og du trekker lemmet ditt ut av henne. Hun gir fra seg en liten lyd med det samme. Du klatrer ut av senga. Ustø, for ølet har fortsatt sin virkning på deg. Du går bort til døra og ser ut. Et øyeblikk har du et lite stikk av dårlig samvittighet overfor Ludmilla. Vakre Ludmilla, som du skal gifte deg med. Det er ikke mer enn et stikk - ølet sørger for det.

«Vi ble enige om tre skilling. Det er bare to her!» Du snur deg brått. Lemmet ditt er slapt nå; det klasker mot det høyre låret ditt og lager en våt flekk. Hora har stått opp, og står ved bordet og teller pengene du har lagt fram til henne. Tre skritt bort, og du kan stikke henne ned. Men kniven din ligger på motsatt side av der hun står, og tre skillinger var prisen.

Hora er ung, kanskje atten år. Hun er pen av ansikt, med langt, lyst hår. Brystene hennes er store og velformede, og hun har brede hofter. Øynene hennes, som var så fulle av vellyst under akten, er nå mørkere, mye mørkere, som i sinne, idet hun ser rett på deg. Du smiler skjevt. Vakler litt. Hun følger deg med øynene mens du går bort til klærne dine og finner fram pungen.

«Hva heter så du?» spør du henne, på noe du håper er en nonchalant måte, idet du gir henne den siste skillingen.

«Sarah.» Hun ser ikke på deg lenger nå; skillingen har forsvunnet ned i pungen hennes, og hun rekker etter serken sin.

«Sarah. Du er god i senga, Sarah.» Du merker selv at du snøvler.

Nå smiler hun faktisk til deg. Øynene er ikke så mørke lenger. Hun er mye penere når hun smiler. «Jeg vet,» sier hun, «Det var derfor du betalte meg tre skilling.»

Påkledd går hun ut døra, og du står alene igjen i rommet.

Da hun pulte ham (for penger)

Lemmet hans glipper ut av deg. Du slipper et lite sukk av lettelse. Du er overrasket over at han i det hele tatt har greid å få den opp, så full er han.

For å tankene vekk fra det du nettopp har vært igjennom kryper du bort til bordet hvor han har lagt pengene dere ble enige om. Teller pengene mens du blir litt melankolsk over at du er atten år og såpass blakk at du må selge kroppen din for å ha råd til neste måltid. Du legger til side skillingen og går over den lille haugen med orter han har lagt ved siden av. Mannen er tater, kanskje noen og tjue år. Akkurat nå står han ved døra, klamrer seg fast for ikke å miste balansen mens han ser ut. Du er glad du er ferdig med å kjenne ølånden hans.

«Vi ble enige om tre skilling. Det er bare to her!»

Nå snur han seg brått. Betrakter deg grådig. Du kjenner blikket hans klistre seg på ansiktet ditt, brystene dine, skrittet ditt. Sjangler forbi deg og henter en skilling fra beltepungen sin.

«Hva heter så du?» snøvler han mens han smiler skjevt. På nytt merker du ånden hans treffe fjeset ditt.

«Sarah.» For å komme unna ånden hans snur du deg vekk. Du skal i alle fall tenke deg om to ganger før du betjener ham igjen. Hva var det han kalte seg? Sergej. Du rekker etter serken.

«Sarah. Du er god i senga, Sarah.» Han snøvler så mye at det er rent vondt å høre på. Du lurer på om han i det hele tatt vil huske noe i morgen.

Du ser rett på ham. Tenker på hvor vondt han vil ha det når han våkner, og smiler.

«Jeg vet. Det var derfor du betalte meg tre skilling.» Påkledd går du ut døra, og etterlater ham naken i rommet.

Da han spiddet henne (og ikke med våpen)

Dere sitter taust og lytter til skogen. Det lille bålet dere stekte måltidet deres over har brent ut for lengst, og sommermørket kaster et blått slør over landskapet. Til nå har dere ikke hørt et knyst, verken av knekter eller andre. Sommervinden stryker deg over ansiktet og hendene. Jakka di virker med ett klam og trykkende. Du tar den av og lar brisen trenge igjennom underkjortelen. Det er rent så en kar kan bli kåt av dette, tenker du.

Med ett hører du en lyd. Det er Arn som hoster litt forsiktig. «Øh... jeg må bare en tur på skogen. Hm. Jeg kan bli litt. Ser meg litt rundt med det samme.»

Det var da en merkelig ting å si, tenker du idet han reiser seg og forsvinner ut i skogen. Du skal til å bemerke det til Mildrid, da du ser at hun har Blikket.

Du har sett det mange ganger før. Hos purunge jenter, husfruer og gamle damer. Når ei dame setter Blikket i deg, er det kun én ting de vil ha. Du kjenner snøringa på broka stramme i ryggen. Hvis hun vil ha det nå, så skal hun få det nå.

Mildrid har alt slengt fra seg kappa, overkjolen og fottøyet, og står i bare serken. Med en bestemt mine river hun av seg den også, og du ser den nakne kroppen hennes badet i månelyset. Det eneste du ser på ansiktet hennes er Blikket nå. Hun tar tre raske steg bort til deg og river av deg kjortelen. Du hører sømmer som ryker, og får raskt av deg benklærne. Det er såvidt du greier å løsne snøringa på broka før hun med bestemt mine dytter deg i bakken. Pusten hennes er tung av begjær nå; du ser blikket hennes bli slørete idet du sparker av deg broka og hun iakttar lemmet ditt.

Du trenger lett inn i henne. Hun holder pusten idet det skjer; skjelver litt idet hun slipper den ut igjen. Hendene dine stryker henne over skuldrene, over ryggen, over rumpa. Hun begynner å bevege hoftene, først langsomt, men med en stadig økende villskap. Hun er sterk, sterkere enn noen kvinne du kan huske å ha hatt. Det er såvidt du er kar om å holde følge. Du merker hvordan du trenger langt inn i henne, og hvordan hun glir over deg. Kjønnene deres er som skapt for hverandre.

Sommerbrisen er ikke lenger kald; alt du kjenner nå er varmen, på grensen mellom det erotiske og det uutholdelige, som kommer fra deg og henne. Hun lar tunga si gli over ansiktet ditt, stanser ved øret, biter deg i øreflippen. Biter deg til blods, men du er villskapen for langt i vold til å ense det...

Med ett merker du det er som om det kribler i hele kroppen din. Fra hodebunnen synker en uendelig varme, en varme som ikke er uutholdelig, men deilig, bare deilig. Fra hodebunnen, fra brystet, fra fingrene dine kommer varmen ned til kjønnet ditt og gjør deg til en geysir, en vulkan. Du tror hele kroppen din skal sprenges idet du kommer i henne, og utstøter et brøl som fra de dypeste skogene. I det samme merker du en voldsom skjelving i Mildrid; ryggen hennes blir en bue idet hun utstøter et primalskrik minst like høyt som ditt.

Dere synker sammmen. Sommerbrisen er kald igjen; du fryser litt idet du stryker henne over ryggen. Begge kroppene deres er våte av svette. Litt forskrekket innser du at du aldri har opplevd noe liknende med noen kvinne før. Mildrid ser som vanlig ut til å ha full kontroll på verden, men der hvor ansiktet hennes før var arrogant og avmålt, har det dukket opp en ny varme idet hun smiler til deg.

Da han møtte ham

Du trekker kappa litt bedre rundt deg. Nikker til de to andre. Hvorfor ser aldri Hein morgentrøtt ut? Du trøster deg med at Halvard, Svein og Odd ser like ugne ut som deg.

«Greit, karer. Den vanlige ruta.»

Karene går hver sin vei, to og to. De klarer seg best uten deg, og det er du fullstendig klar over. Du betrakter den stramme rumpa til Hein idet han går vekk, og må rive deg løs. På den kalde, duggete plassen står du igjen med Geir, som som vanlig ser sur ut. Du nikker til ham og gir ham et smil; han hilser med knyttneven på brystet og faller inn ved siden av deg. Det er nesten helt stille i gatene; i det fjerne kan høres skrålet fra havna, der noen skråler, krangler eller hva fulle sjømenn enn gjør. Det er ikke sjømenn dere er ute etter uansett.

Denne morgenruta er den hvor det skjer minst. Det er sikkert derfor det er du som har blitt pekt ut til å lede den, tenker du bittert. For å fordrive tankene deklamerer du Ovids Ars Amatoria inni deg. Hvordan begynte Liber Primus? Jo:

Siquis in hoc artem populo non novit amandi,
Hoc legat et lecto carmine doctus amet.
Arte citae veloque rates remoque moventur,
Arte leves currus: arte regendus amor.
Curribus Automedon lentisque...

«Gudleif!» Geir hveser til deg og dytter deg så vidt i sida, nok til at du mister konsentrasjonen og blir revet ut av Ovids dikteriske verden. Geir ser ut som om han står og fomler med et eller annet, men hendene hans er tomme. Med øynene viser han deg et punkt på et tak i nærheten, der noe ikke er som det skal være. Dere tenker det samme - det er en person som gjemmer seg der oppe, og gjemmer seg godt.

Dere behøver ikke engang se på hverandre. Du blir stående mens Geir går videre. Stadig ser han ut som om han ikke gjør noe spesielt. Hva tror en tilfeldig tilskuer? At han skal finne et hushjørne og late vannet? Du fantaserer om at han tar av seg broka foran deg. Innbiller deg hans stramme lårmusker, hans store lem, hans - du må riste litt på hodet for å vende tilbake til den virkelige verden, til den rå vårlufta.

Du står fortsatt og puster i hendene dine mens Geir runder hjørnet. Venter ti hjerteslag mens du prøver å se ut som en som utålmodig venter på at våpenbroderen skal bli ferdig. Ellve. Tolv. Tretten...

Skikkelsen beveger på seg. Det er for tidlig. Geir kan umulig ha kommet seg rundt huset enda. Dette er det du som må ta deg av. Du trekker sverdet.

«Holdt! I kongens og fogdens navn!» Skikkelsen ser ikke ut som om den enser lyden, men springer over taket og slenger seg over mønet. Hvis du er heldig, kommer misdederen til å snuble, eller Geir ser ham trass i mørket. Selv springer du også rundt og prøver å få øye på skikkelsen igjen.

Geir ser forskrekket ut idet du runder hushjørnet. «Hva gjør du her?» hveser han. «Du skulle stå på den andre sida! Han unnslapp den veien igjen!»

Skuldrene dine faller sammen idet du innser at du har dummet deg ut. «Jeg er lei meg, Geir. Det er min skyld.»

Geir smiler et bittert smil. «Ta det med ro. Vi er trolig de eneste som har sett noe som ligner laugsaktivitet. Det er bare første uka med ny giv. Fogden kan ikke vente å få resultater med en gang, selv om han henger våpenkjortler på noen ekstra grønnskollinger.»

Han har selvsagt rett. Du nikker til ham og sukker. For å fordrive irritasjonen deklamerer du Remedia Amoris inni deg:

Legerat huius Amor titulum nomenque libelli:
Bella mihi, video, bella parantur' ait.
'Parce tuum vatem sceleris damnare, Cupido,
radita qui toties te duce signa tuli...'

DecaDance | Sist endret 27. august 2002