KrF-sikker prosa

Arn I

Det er skumring på hjemgården din. Du har gjort ferdig det tunge arbeidet i stallen, og har satt deg til med det du liker best; å sitte å spikke i fred og ro. En gruppe gjøglere har tigget til seg tak over hodet for kvelden mot litt spill og spas for husfolket. Nå er de i ferd med å gå til ro. Du bøyer deg over arbeidet, men det er vanskelig å spikke i dag, for tårer slører blikket ditt. Far. Han var aldri en far for deg, allikevel savner du ham. Savner det han aldri var for deg.

«Du er flink med kniven, gutt!» Du skvetter til. En av gjøglerne står over deg, en eldre mann med mange smilerynker rundt de varme øynene. Stemmen hans har en rar, utenlandsk klang.

«Du burde ha blitt treskjærer du.» Han setter seg ned ved siden av deg, stryker en trevlete finger over den lille figuren. Det skal bli en liten fugl. med vingene strukket ut til sidene, i frihet.

«Takk, men stemoren min vil nok ikke la meg bli med i treskjærerlauget, de trenger meg på gården sier hun,» svarer du og kikker ned i bakken.

Han legger hånden på hodet ditt og sier; «Du må selv bestemme hvilken vei...» Han får ikke fullført setningen før stemoren din roper på deg og kommer mot dere, halvt løpende.

«Arn! Sitter du der og later deg nå igjen, din håpløse lausunge?» Gjøgleren reiser seg, men før han går hvisker han til deg; «Kom inn i stallen i kveld, så skal jeg vise deg noe.»

Stemoren din tar tak i øret ditt og røsker deg opp i stående stilling. «Hva er dette for unødvendig tidsfordriv?» Hun tar fuglen, hiver den i bakken. Du åpner munnen, men vet at uansett hva du sier så gjør det ting bare verre. Hun tråkker på fuglen. Vingene brekker med to høye knepp. Hun smiler tilfreds mot deg.

«Slik, nå er den mye finere. Gå nå og gjør litt nytte for deg før jeg tjorer deg fast sammen resten av buskapet.»

I mørket kan du høre dem le inne fra låven. Gjøgleren du snakket med tidligere reiser seg.

«Kom hit og sett deg gutt. Jeg er Stephen Englanderen, og dette er døtrene mine, Molly og Mary. Og hva så heter du?»

«Arn,» svarer du forsiktig.

«Arn,» gjentar han. «Et godt navn.» Han plukker opp en lærveske med mange kniver i og nikker til Molly. Hun reiser seg, slår hjul mot veggen og stiller seg opp mot den. Molly tar knivene i handa og kikker lurt på deg. «Nå skal jeg vise deg hva vi gjøglere bruker kniver til,» blunker Stephen.

Med raske bevegelser kaster han knivene mot Molly. De blir stående i veggen tett inntil kroppen hennes, men hun virker ikke redd i det hele tatt. Med store øyne blir du stående og måpe, og Molly kommer leende mot deg. «Det er ikke farlig. Jeg har holdt på med dette i mange, mange år. Kom hit, så skal du få prøve.»

Du rister på hodet og trekker deg litt tilbake.

«Du skal selvfølgelig få prøve på en tom vegg, jeg tror ikke Molly vil stille seg foran en debutant.» Han trekker en kniv ut av veggen, og gir den til deg. «Her, se om du kan få den til å stå i veggen. Sikt på det kvisthullet.»

Du tar kniven med begge hender, den er tung. Du tar tak i bladet, sikter med det ene øyet og kaster. Med et dunk trenger kniven seg inn i treverket, bare centimeter fra kvisthullet. «Gutten er jo et naturtalent!» roper Molly entusiastisk.

«Bra kast, gutt!» Stephen rusker deg i håret. Du smiler. Bredt. Bredere. Som om du aldri har smilt så bredt før.

Arn II

Mens du ser på kniven som gjennomborer hånden din hører du en stemme; «Takk, fremmede. Hadde ikke du kommet, ville de ha drept meg.»

Du snur deg sakte og ser likegyldig på røveren bak deg. «De trodde jeg var sammen med deg. De ville ha drept meg også hvis jeg ikke hadde forsvart meg.»

Du rekker fram hånden mot ham og ytrer barskt; «En souvenir?»

Røveren tar tak i kniven med en skjelvende hånd og trekker den ut av hånden din. Han ser på kniven, så på hånden din, og så på kniven igjen. Det tar en stund før han åpner munnen.

«Det der må da gjøre skrekkelig vondt..?» Du krummer de stive fingrene så mye du klarer, bevegeligheten er naturlig nok litt redusert. «Man merker ikke smerten før noen sekunder etterpå. Da er motstanderen allerede død.»

Entusiastisk begynner røveren å plapre; «Du må da kunne tjene masse penger når du er så flink med kniven som du er. Et vertshus der borte betaler...»

«Fortell meg noe jeg ikke vet,» avbryter du ham. «Hvis du vet av en jobb for en knivmester som er mer lukrativ, så ikke nøl med å fortelle meg om den.»

Han går et skritt tilbake og måler deg opp og ned. «Vel, jeg har vel i grunnen ikke lov til å gjøre dette, men vi har hatt så mange tap i det siste og trenger en som deg. Lauget er ikke noen dans på roser, og ordensmaktene har pustet oss i nakken i det siste, men hvis du er interessert er jeg sikker på at du kan få begynne i lære.»

«Lauget?» gjentar du skeptisk.

Æge smiler.

Eindride

Gjøglerne har fargerike drakter, og en av dem har en sånn lue med tre haler og bjeller på, en narrelue. Du har alltid synes de ser så morsomme ut. En annen har klær som ser ut som et fargerikt lappeteppe, og spiller en lystig melodi på en fløyte mens en annen slår trommer. Du hører ikke hva melodien er; larmen i tavernen overdøver alt annet enn det sidemannen måtte rope inn i øret ditt.

«Skål, Eindride!» Det er Æge som står ved siden av deg; han løfter kruset sitt og venter på at du skal reagere. Med et godt tak i bordet for at du ikke skal falle svinger du kruset ditt mot hans. Du tømmer kruset på styrten og raper hjertelig idet du smeller det i bordet.

En av gjøglerne har lagt vekk ballene nå; istedet har han funnet fram tre kniver som han sjonglerer med. Fløyta stilner, og trommene spiller en virvel. To andre gjøglere skyver vekk de som står mellom knivkasteren og døra. På døra er det hengt opp et rundt treskjold med et malteserkors malt i rødt på. Forsamlingen blir stille. Gjøgleren vender seg mot døra, fremdeles mens han sjonglerer de tre knivene. Og så - en! to! tre! har han kastet dem, og alle traff midten av korset. Et øyeblikk er det helt stille, så bryter gjestene ut i øredøvende jubel.

«Skål for Æge!» Det er Hemmings kraftige stemme som lyder ut.

«Må hans liv være langt og hans drifter mange!» supplerer Sindre.

«Må hans bytte alltid være like fett!» Den siste kommentaren din bringer fram høylytt latter, og Vindvar og Herdis jubler med. Krusene deres treffer hverandre med et smell, og sender en kaskade av øl over dere alle.

«Jeg vedder på at jeg kunne klare det der,» roper Hemming mens ølet renner fra haka hans og ned på brystet. Han peker mot knivkasteren.

«La oss prøve!» brøler du, og jublende styrter dere mot gjøglerne.

Knivkasteren protesterer med tydelig engelsk aksent idet dere snapper knivene fra ham. «Ingen fare,» svarer Æge med et glis, «Vi har ikke tenkt å kverke deg med dem!» Mens Sindre og Hemming dytter vekk gjestene gjør han seg klar.

«Det der kan jeg gjøre bedre,» roper du da kniven treffer kun en halv alen unna kanten på skjoldet. Før Æge rekker å protestere, har du snappet en kniv fra ham og bøyd armen bakover.

Hånda di slipper kniven, men du merker allerede da at ikke alt er som det skal. Kniven flyr i helt feil retning. Den er ikke på vei mot døra i det hele tatt, men mot folkemengden ved siden av. Som om tiden skulle ha saktnet ser du den spinne gjennom lufta - like imot hodet til Sindre. Den treffer ham, og i det samme faller han bak et bord. Du merker en isklump bygge seg opp i magen idet Herdis dukker bak bordet og skriker. Hun ser opp igjen med en fortvilt mine i ansiktet, og dere andre stormer til.

Der ligger Sindre. Du ser ham klart nå, som om alt ølet du har drukket tidligere på kvelden ikke skulle hatt noen effekt. Fra halsen hans står kniven - den har truffet ham perfekt i strupen. Bror din setter øynene i deg for siste gang.

Så gir han fra seg en liten gurglelyd - og dør.

Günther

I mørket ligner knektene litt på kyr der de myldrer framover. Det er dog ingenting ved rustningene, våpnene eller våpenkjortlene som minner om kyr. Ingen sier noe. Alle beskjeder har allerede blitt gitt. Jobben deres er ikke lenger å tenke og observere, den er å gjøre. Byens sedvanlige lukt forandrer seg og blir sterkere mot fyllplassen. Dere hører allerede høylytte stemmer. En kvinnestemme skjærer igjennom. Er det Sorte-Sarah selv som fører an? Står taterfyrsten Sergej blant sine egne på motsatt side og skjeller ut tyvelauget?

Troppfører Åsmund viser tegn til å gjøre holdt. Andre tropper sprer seg ut til andre veiter og smug; dere vil omringe dem. Ingen lager en lyd. Du får en underlig følelse i magen mens dere står der og venter, noe du aldri har kjent før. Dette er ikke patruljering i gatene, fire og fire, mens dere jager enslige kjeltringer. Nå er det avgjørende slaget. Dere knekter mot taterne og tyvelauget samlet. Dette er krig.

Nå strekker Åsmund halsen mens han kikker over mot de avtalte plassene. Alle i posisjon. Du ser kjeltringene på fyllplassen; de har stilt seg opp i to flokker, hytter neven mot hverandre mens de roper skjellsord og trekker kniver og køller.

«Fremaaaad!» Åsmunds rop blir gjentatt blant troppførere rundt hele fyllplassen, og med våpnene hevet løper dere innover mot de førtitalls menneskene som står der. De har sluttet å krangle; danner raskt en sirkel med våpnene ut. En betraktelig mer slunken sirkel enn deres, som trekker seg raskt innover. Du ser hvor lyset fra faklene deres danner en flakkende grense mellom dere og dem. Innenfor lyset er krigssonen. Da gjelder ingen regler lenger. Du løper nærmere.

Noen fot unna slutter du å løpe. «Günther! Ved min side!» roper Åsmund, men du får ikke kroppen din til å lystre. Innenfor lyset er det krig. Du står helt ved grensen nå. Forbereder deg på å ta det første skrittet inn i krigen.

«Günther? Hva er det?» Du hører din troppførers bekymrede rop idet knærne dine knekker sammen og du merker motet renner bort som vann. Han prøver å hale deg på beina, men alt du kan tenke på er å flykte, slippe sverdet og flykte bort fra kampen, bort fra krigssonen der ingen regler gjelder.

Luka

«Enn den da, hvordan tegner du den bokstaven?»

«Da tegner du først en minim, en høy en. Minim husker du hva var. Så tegner du bare en bue sånn, og den siste streken litt skrått nedover.»

Du følger interessert med på hva mannen forklarer. Egentlig skulle du noe annet med ham, men du kan ikke riktig komme på hva det var. Dette er viktigere. Dette går det langt mellom hver gang du kan studere. Du griper pennen med nett hånd, og tegner de snirklete bokstavene.

Vinden blåser litt i pergamentet der dere sitter langs landeveien et stykke utenfor Kaupang. Heldigvis er det ikke mye vind, og selv om skyene over ser tunge ut, har regnet uteblitt. Du tegner fort for å få med deg mest mulig innen regnet kommer. Skriveren smiler og kommer med bifall.

«Du var en riktig så lærenem ung dame! Hva heter du, da, og hva bestiller din far?»

«Jeg heter Luka. Far er fyrste.» Du tegner videre, litt småirritert over avbrytelsen.

Innerst inne i hodet ditt aner det deg at nå har du gjort en tabbe. Mannen har ikke svart, men har trukket seg nærmere hesten sin. Du ser opp på ham. Han har fått et litt mer anstrengt smil rundt leppene, og gjør et dårlig skjult forsøk på å fomle etter noe i saltasken. Han ser aldeles ikke Oksana, som stiller seg i vant forførerisk positur bak ham.

«Hei, kjekken…» Oksana får hver eneste stavelse til å dryppe av sensualitet. Mannen spinner rundt, og stirrer som fjetret på henne. Han merker slett ikke Krysztyna, som bare kan spasere opp og plassere knivbladet sitt i halsgropa hans.

«Luka, hva har vi sagt om det der? Du skulle rane ham, ikke prøve å sjekke ham opp!» Oksanas spydighet gjør deg amper, helt til du ser det medlidende uttrykket i øynene hennes.

Krysztyna setter hendene i hoftene og ser bebreidende på deg. Med en sur mine og et lite grynt reiser du deg og hjelper søstrene med å loppe fyren for verdisaker. Skrivesakene tar du med. Det slitte pergamentet du øvde deg på er nå oversådd med sirlig skrift. Hver eneste bokstav er perfekt.

Mildrid

Det er tidlig vår. Du og din yngre søster Kristin er sendt ut for å sanke opptenningsved fra trærne i utmarka. Siden du nå har fylt sju skal dette være ditt ansvar, har far forklart. Fars stemme var streng, men behersket. Sola blinker mot skaresnøen. Ved elvebredden vokser det småfuru. Dere arbeider i taushet; Kristin kaster engstelige blikk bort på deg. Du er i lynnet ditt igjen. «Lynnet», det er det mor kaller det, denne kriblende følelsen som gjør deg glad, og sterk. Slem, sier far. Kristin står ved elvebredden og plukker små grener av trærne, strekker seg så lang den lille kroppen kan nå. Hun slipper egentlig slike små filleoppgaver, selvfølgelig; det er du som har tvunget henne til å hjelpe deg, som vanlig. Kristin; hun skal lære å yste, å kinne smør, og å melke, og å så åkeren, for Kristin skal ta over gården. Hun står der på skrenten. Det tar bare tre skritt, så rekker du bort til henne, gir henne et kraftig dytt.

Kristin faller tungt på isen, som brister under henne. Hun går under, men like før strømmen er i ferd med å trekke henne med seg, får en vott fatt i ei trerot som stikker ut i råka. Hun får hodet over vannet igjen. Hun harker; hun er helt hvit i ansiktet, nesten blå. Du setter deg på elvebredden og ser på mens hun sakte trekker den gjennomvåte kroppen ut av vannet og inn på isen. Uten å si et ord, uten å se på deg en gang, løper hun hjem til gården, lager fuktige spor i snøen.

Det er natt. Du ligger på golvet inne i vedbua, med hodet støttet mot den låste døra. Sinte, dempede stemmer kan såvidt høres gjennom sprekkene i veggen. Far er sint. Mor gråter. «Herregud!» mumler far, om igjen og om igjen; «Herregud. Hun kunne jo ha drept jentungen.» Mors stemme, tung av gråt: «Men hun kan jo ikke noe for...»

Et høyt dunk mot veggen. Det er far. «Ta henne ikke i forsvar, kvinne! Hadde det ikke vært for ditt horeri, så...»

«Ti, sønn!» Det er den myndige stemmen til farmor. «Det vet du like godt som jeg, at den karen kan ingen kvinne stå i mot, har han satt øynene i deg.»

Det blir stille en stund, før en lav mumling såvidt kan høres; det er den gamle drengen, Arne. «Det blir bare verre, husbond. Tausene klager over påfunnene hennes. Noen av dem har snakket om å søke seg bort herfra. De tør ikke...»

Stemmen hans overdøves av tunge skritt, fram og tilbake i rommet. «Lille Kristin min,» mumler far. Så et dunk mot veggen igjen; «Jeg skal ta å slå henne lukt ihjel, skal jeg!» Mor skriker: «Nei, husbond! Nei! Det er en dødssynd!»

Farmors stemme bærer stødig gjennom spetakkelet. «Nok! Det er nok, nå. Gå til sengs. I morgenlyset ser alt bedre ut, skal dere se.»

Mordecai

Du stryker henne over håret. Hun lener hodet sitt bakover og smiler mot deg. Et opp-ned smil. Du kan ikke la være å smile selv. Kysser henne på leppene. Hun har fortsatt samme blikket som første gangen dere møttes. Fortsatt samme måte å gni sin egen skulder inntil din på. Du lar en finger gli over kinnbeina hennes, over neserota, over øyenbrynene, som for å lære deg alle ansiktstrekkene utenat. Akkurat som for å lære dem utenat.

«Skal jeg lage mat?» idet hun kysser deg under det ene øyet glemmer du nesten å høre etter.

«Gjerne det, men vi har ikke noe ved.» Du tenker på de to fangene du bar ut mens hun hadde ryggen til, mens hun sto bøyd over krybben i hjørnet. Du vet det bare er en unnskyldning. Du trenger hver gang en unnskyldning, hvor tynn den enn er. En fugl som må henges ut til mørning. En tur i ølkjelleren for å møte han som skylder deg penger. Du føler deg skitten innvendig.

«Jeg skal gå ut og hente,» smiler hun og skal til å reise seg fra benken.

«Nei, bli sittende. Det er min jobb.» Alt nå merker du den velkjente kloa som griper om hjertet ditt, jernkloa du har kjent så mange ganger før. Du åpner døra. Blir stående i døråpningen. Må du virkelig dra? Kan du ikke for en gangs skyld bli boende, gifte deg, oppdra sønnen din, til døden skiller dere? Kloa griper hardere, svart jern på rødt hjerte. Du vet allerede svaret. Døden er nettopp problemet.

«Zoltan? Hva er det?» Du merker bekymringen i stemmen hennes nå.

Et øyeblikk skyver du smerten til side og ser din store kjærlighet inn i øynene. «Jeg vil du skal vite en ting, Olga. Hva enn som skjer, så elsker jeg deg. Dere. Begge to. Hva jeg enn måtte gjøre, så er det for deres skyld.»

«Hvorfor sier du dette nå?» Langt fra å berolige henne, ser det ut til å gjøre henne mer bekymret.

«Hvis det er sånn du reagerer når jeg erklærer min kjærlighet til deg, så gjør jeg det for sjelden,» spøker du. Jernkloa griper hardere, hardt nok til at det blør.

Da smiler hun igjen. «Gå ut og hent ved, din rakker!» Hun kysser deg, og går inn i rommet igjen.

Forsiktig går du ut døra og lukker den bak deg. Du går rett forbi skjulet der veden ligger stablet, forbi markedsplassen, ut av Kaupang, vekk fra kvinnen du elsker, vekk fra din elskede lille sønn. Jernkloa griper hardere og hardere; til slutt eksploderer hjertet ditt i en kaskade av blod, og du setter deg i et skogholt og gråter.

Sorte-Sarah

Du ligger i sengen din og lytter. Det har vært helt stille lenge nå. Du står opp, kler på deg og henter den ferdigpakkede bylten som ligger under sengen. Abbedissen ligger og snorker i sengen sin, men snorkingen endrer seg raskt til gisping når du strammer lærreimen rundt halsen hennes. Ansiktet hennes blir lilla, og tungen kommer ut av munnen før de kavende armene hennes slipper taket i deg og faller ned på sengen. Du ser henne rett inn i øynene for å være helt sikker på at det siste hun ser er dine beksorte øyne. Før du går, hiver du en oljelampe i sengen hennes som like etter står i brann. Før du runder åskammen ser du tilbake på klosteret, på flammene som slikker ut fra et vindu, og de panikkslagne menneskene som prøver å flykte fra flammene. Du smiler tilfreds og vandrer videre.

Krysztyna

Du ser ham komme imot deg. Fine klær, stor pengepung, til og med et sverd. Han må være rik, og etter klærne å dømme, tilreisende. Han har det speidende blikket til en mann som har vært borte fra sin kone altfor lenge. Du håper han tenner på den uskyldige typen.

Ditt uskyldsrene smil blir belønnet - han gliser tilbake til deg gjennom den hvite barten og stopper opp. Litt frustrert ser du at han bare nikker og går videre. Her må tydeligvis andre midler til.

«Du som er så stor og sterk - tror du at du kunne hjelpe meg med en sak? Jeg mistet korga mi ned i en kjellertrapp, og nå får jeg den ikke opp igjen!»

Han nøler et øyeblikk. Du ser han slites mellom å blåse av ei fattiglus som deg, og å hjelpe ungjenta med det pene smilet. Smilet vinner. Han senker skuldrene, ler litt konspiratorisk til deg og blir med.

Korga du har plantet er fylt med stein, så du skal være sikker på at han bruker lang nok tid. Han puster og blåser og spøker om at han ikke er så sprek som han var i sin ungdom mens du litt etter litt prøver å løsne pungen hans...

Han stivner til. Du merker adrenalinet pumpe i deg når du skjønner at han har merket hva du prøver på. Du tar et skritt tilbake og trekker kniven, men for sent - han har allerede rukket å få sverdet ut av slira.

Kniven var en tabbe. Han hadde kanskje tenkt å true deg, og så kunne du ålt deg ut av situasjonen. Men nå har han sett kniven, og isteden retter han et dødelig hugg etter deg. Han vet hvordan sverdet brukes; hugget vil dele deg i to...

Ingen skal si at Krysztyna av familien ble stående og ta imot slaget, tenker du fornøyd idet du kaster deg på ryggen og ser slaget bringe mannen ut av balanse. Du har bare brøkdelen av et sekund til å handle på nå. Føttene dine treffer ham i magen og sender ham inn i veggen bak deg. Det kjøper deg sekundet du trenger. Kastet er vanskelig, og treffer ham derfor i halsen en halv tomme over der du siktet. Med en gurglelyd faller han om.

Raskt snitter du pungen fra beltet hans og gjemmer den innunder serken. Kniven din tørker du av på skjorta hans. Du vurderer å ta med sverdet, men innser at det blir for mye å drasse på.

Rolig puster du ut idet du kommer ut fra smuget - og så setter du ditt eget spytt i halsen. Der kommer byvakta, og de er på vei rett mot deg. De vil oppdage liket.

«Vektere! Vektere! Å, så godt det er å se dere! Jeg har opplevd noe så forferdelig! En mann overfalt oss i smuget, og han drepte min verge!»

Sergej

Nicolaj går mot vogna si. Han har som vanlig på seg de røde fløyelsbuksene og beltet han er så stolt av; det brede, sølvbeslåtte beltet som var det første han stjal. Bak beltet har han stukket en kniv med perlemorsskaft, en kniv som Ilya har gått og lett etter.

Du går mot ham. Trekker din egen kniv. Du griper tak i skulderen hans og spinner ham rundt. Skriker til ham. Nicolaj ser bare skremt ut. «Du stjeler fra dine egne!» skriker du til ham, «Du vet straffen!»

Nicolaj blir blek og rister på hodet. Sier nei, nei, nei og rister. Han spiller godt. Han har alltid vært et godt medlem av familien. Du undres på hva det var som fikk ham til å ta Ilyas kniv. Langt bak i hodet har du en trang til å tilgi ham, til å gi ham en broderlig omfavnelse og la ham slippe med en advarsel. Men æren kommer først. Familiens ære kommer alltid først.

Du betrakter brystet hans. Ser linja der ribbeina slutter. Ser deg ut punktet der kniven vil drepe ham raskest mulig, og fører armen din tilbake, klar til å stikke. Da griper noen deg om håndleddet. Du vil rive løs hånda, men det sitter i et jerngrep. Du snur deg. Der står Ludmilla, og bak henne Zsandra, en forskremt unge som gjør sitt beste for å gjemme seg bak Ludmillas romlige skjørt.

«Ære og visdom går hånd i hånd, Sergej. Du ser hva som skjer på overflaten, men du må også vite hva som stikker under før du kan handle rettferdig.» Hun trekker fram Zsandra. Fra bak i hukommelsen kommer det et bilde av Zsandra som på sitt stotrende barnespråk spør Ilya om å få låne kniven. Hun synes den er så fin. Zsandra må ha sett farens belte. Lurt på hvordan den fine kniven ville ta seg ut stukket bak det fine beltet. Så har hun stukket kniven under beltet, uten at faren la merke til det. Derfor gikk han åpenlyst med Ilyas kniv. Derfor så han så uforstående ut.

Du slipper taket i Nicolaj. Senker armen og legger kniven tilbake i slira. Du går bort til din kone og kysser henne på leppene. Nok en gang har hun vist deg hvor familiens virkelige ære ligger.

DecaDance | Sist endret 4. september 2002