Inndalssagaen

Illuge hette en mann. Han var sønn av Halvgrim Illugessønn på Haug, og en gjev kriger. Mange gode menn hadde tatt ham til jarl og hadde sverget troskap til ham. Svein hette en av dem; han hadde vært med gammel-jarlen i viking, og lagt opp mye gods for seg. Styrkar hette en annen; han var en stor kjempe. Han fikk nådestøt på utferd i Irland. Njål hette en tredje. Han ryddet en gård for seg i Nerridalen og fikk mange sønner.

Illuge hadde lagt mye gods til arven etter Hallgrim, og ryddet mye jord for seg og sine menn. I Inndalen lå mye god jord ubrutt. En skjerv ga han til Svein; han var blitt gammel og stiv om knehasene og fór ikke lenger i utferd med jarlen. En annen skjerv ga han til Njål, fosterbror til gammel-jarlen. Den siste fikk Sigdis, enke etter Styrkar, som hadde født jarlen en sønn og som hadde mange gjeve sønner.

Så falt det seg slik, at Gammel-Svein gikk til Sigdis og til Njål og spurte om de skulle rydde samtuningsfelag til seg. Sigdis mente at det måtte det vel bli en råd med. Men Njål satt godt i Nerridalen. Han skiftet heller sin skjerv til de yngste sønnene sine, Arve, Narve og Trygve, og til løysingen Kol og løysingkona hans. Det skiftet gjorde han godt, mente Gammel-Svein. Men Sigdis mente nå at irer skulle hun holde seg for god til å stifte felag med, ettersom de hadde drept mannen hennes med nidhogg. Da sa Gammel-Svein at vel var det så, men Kol Løysing var en bra kar, at han arbeidet hardt for seg, og at han hadde levd lenge i landet. Og ikke var det ætten hans som ga Styrkar banehogg. Sigdis sa at nå talte Gammel-Svein godt, og sa seg da enig i å bygge samtun med Nerridalsløysingene. Men noe felag ville hun ikke gå inn i med dem. Slik ble det med den saken.

Nybrott

På forsommeren kom samtuningene til Nerridalen, hvor Njål holdt stort gjestebud for dem. Fra Njålsgården gikk ferden i to samfulle døgn til Inndalen, hvor ingen mann før hadde brutt land. Men sti gikk det opp dit, og ei lita løe sto der fra før av. Den hadde Njål og hans menn nyttet som veidebu. Ragnvald Veidemann kunne fortelle om den vinteren da han satt værfast i bua i tre netter til ende. Det vågestykket unte han ingen mann, om han var aldri så uvøren, sa han. Svein lot sine menn gjøre uthus av løa, for det huset ville han ikke vente lenge med å sette opp, mente han. Sigdis sa at det var vel talt. Men nå fikk de se å blidgjøre vettene med blot, så nybrottet deres skulle gå dem vel, sa hun. Så ble det stelt til vetteblot i Inndalen.

I skogbrynet fant inndalingene nidstang med illruner ristet i. Runene lyste ugæve over Saksbjørn gjest. Gjest treiv stanga og brakk den i tu, og lyste vrede og hevn over illgjerningsmannen som hadde reist den. Men Sigrid sa at den saken fikk ligge til folk hadde fått mat i skrotten. «Ille farer hungerherjet mann,» kvad hun.

Etter vetteblotet stelte inndalingene til kveldsbit på Laugarodden. Der satt kvinnfolkene ved grua. Guri kvad dette kvadet:

Alle mann hadde balla,
min mann hadde ingen,
Tok jeg meg et par dalla
gjorde min mann balla.

Dette var godt kvedet, mente folk.

Egil Einauge hadde en trell som het Stein, en rappkjeftet mann, og lite arbeidsom og. Stein gikk til skyldtrellen Arne, og ville så splid mellom han og berserken, Sturla. Men Arne tok lønn-ordene til trellen og gikk til Gammel-Svein, og ting ble satt. Der ble trellen skiftet fra hånda til Egil, og til Berserk-Sturla. Så slo Sturla og Olve ugjerningsmannen i hjel.

Gjest for óg med lønn-ord, og spredte ill-verk blant mange i Inndalen. Tilslutt ble han drevet fra dalen. Sigdis så at gullet hennes var borte. «Må ugæve og ergi følge tyven Saksbjørn,» sa hun. Så er han ute av soga.

Så var det at Kol Løysing skulle stelle til løysingsgildet sitt. Her bant Arve Njålssønn seg atter til festerkona si, Sigrun Styrkarsdatter.

Når folk satt til bords kom Jarl Illuge sjøl til bygda. Kol ønsket ham vel møtt og bød ham andveget, som rett er. Jarlen var gladlynt og forsynte seg godt av fridomsgrisen til Kol, og drakk dypt av hornet som ble bydd ham. Men så ble jarlen rent fælslig å se til i åsynet, og rett som det var datt han bakover i lynget og satte i å kauke som om ei mare skulle ridd ham. Isgerd, jarlens frille, kom så til gildevangen. Hun sa at denne fallesotten til Illuge ikke skulle nevnes blant folk, og lynte øyenimellom inndalingene.

Isgerd hadde en følgesmann med seg. Denne skred nå fram blant gildefolket og ba om ørelyd.

«Jeg søker trellen Kark,» sa fremmedkaren.
«Hvem er det som spør?» sa Gammel-Svein.
«Det er det Håkon som gjør, sønn av Eirik, bror til ladejarlen.»

Trellen Kark trådte nå fram, og Håkon jarleætling tok ham om akslene, kalte ham ved navnet Tormod og ville ættlede ham. Men Gammel-Svein og inndalingene ville vite tegn på at fremmedkaren ikke for med løgn. Fremmedkaren tok Illuge til vitne for seg. Det mente inndalingene måtte være ord godt nok. Så ble Kark ættledet og gikk siden under navnet Tormod jarleemne. Dette skjedde jamnt som Lille-Svein hadde drømt.

Godår og uår

Så ryddet inndalingene gard og tun for seg. Grjotgard Einarssønn sa at han skulle friste å dyrke kål. Og det gjorde han, med mindre hell. Trygve Njålssønn sa han heller ville bygge en stor-kvern borte i bekken som de hadde i sudræne land, slik Sturla hadde fortalt om. Dette gikk ille. Sigdis sendte sønnene sine til tings for å kjøpe sauer. «Da får vi både mat i bringa og kappe på ryggen,» sa hun. Gammel-Svein sa at det var klok tale, og for med, han óg. Saueflokken ga gode tider i Inndalen. Mat og klær hadde de nok av, og Guri og dattera hennes lagde ost som de solgte i kaupangen. Det ble både giftemål og avkom for inndalingene.

Narve Njålssønn hadde utferdstrang, lånte seg gull fra broren Trygve, og dro til Haug for å finne seg en utferdsdrott. Siden hørte inndalingene lite fra han. Mellom Gammel-Svein og Lille-Svein ble det skiftet ill-ord en kveld, og guttungen la så til skogs. Siden ble det hørt lite fra han, og.

To år etter rydningen falt Gammel-svein sjuk etter at et øksehogg hadde satt feber i foten. På forsommeren døde han. Det var et stort tap, mente mange. Svein ble haugfestet på tunet. Sigvat frillesønn tok over driften av godset til Svein. Dette tyktes Tordis ille, men Tora sa lite.

Sju år etter rydningen falt Illuge jarl i slag med utfjordingene. Utfjordingene ville ha det til at det var Vigdis Dyresdatter som svingte nid-øksa og at jarlen falt for førkjehogg, men haugfolket sa at det var Dyre høvding sjøl som gav jarlen banehogg. Det ble mye strid mellom haugfolket og utfjordingene den sommeren, og mange gjeve menn falt. Hallgrim Illugesønn ble sverget til jarl på Haug.

Den niende vinteren etter rydningen ble det stridt for folk og fe i Inndalen. Uår råket kålavlingene, og seinhøstes fór det råte i korntønnene på buret. Sigrunn hovgydje mente at ugæva skyldtes illblotet på sommeren, der trellen Kåri kom til å miste blotsgavene i lyngen utenfor hovet. Dette likte æsene lite, mente hun. For å bote på det blotet inndalingene Kåri. Men lite hjalp det, og så ble bud sent på Ulvhild Myrkvolve, i von om at hun kunne se hvordan gudenes vrede kunne stilles. Den harde vinteren tok livet av mesteparten av dyra på gården. Hungeren råkte trellene verst. Ved midtvinters tok sotten flere, og en storm rev langhuset overende, og taket av løene og buret. Og så kom det mørke skikkelser til skogene rundt Inndalen. Men ennå vøret inndalingene dem lite.

Vargtid

Ti somre etter nybrottet ble det stedt til midtsommergilde i Inndalen, enda gildeskråsen var det skrint med. Det kom folk til gårds den sommeren; først kom Lille-Svein. Han kom i Ulvhild Myrkvolves sted, for han hadde tatt til å seide. Ulvhild hadde sendt selhammen sin ut en natt, og da hadde to veidemenn tatt livet av selen, kunne han fortelle. Så kom Narve Njålssønn med ferdamannen sin, Hrapp Tjostolvssønn. Narve kalte Lille-Svein for niding og sa at han fór med svik-råd, og ville helst ha tatt livet av ham, om ikke folk hadde kommet til.

Storfolk kom det også til dalen. Eirik av Lade, fosterbror til Tormod Jarleemne, kom med Faste Folkvordssønn, hirdmannen sin, Njål Njålssønn og Kaupa-Glum Glumssønn. Eirik brakte gilde gaver. De ville ha inndalinger inn i hirden til Jarl Tormod, sa Eirik. Inndalingene var nå ikke brå til å si seg villige til det. Olve kvad:

«Det er best vi holder oss til det som vårt er, vi inndalinger.»

Men Eirik lovte både gode gaver, heder og ære, så både Arne Sverressønn og Narve Njålssønn sa ja til å komme med i hirden, og handtak ble tatt på det.

Seid-Svein gikk til Yngve-treet ei natt og kalte på far sin, Svein. Uord ble skiftet mellom dauingen og sønnen, for kallen likte ikke å bli forstyrret i hel-søvnen sin. Svein skjelte óg på inndalingene for at de hadde blotet øl til Odin. Allfar var fælslig sint på dem, sa gamlingen, for noe annet enn vin drikker den karen ikke. Olve ordnet straks til Odins-blot og blotet jarleættlingsgaven til Allfar. Da løftet været seg, og sola skinte etter dette. Men Dau-Svein gjorde seg tverr, og ville ikke gå til ro igjen. Fra den dagen av kunne man høre klaging og sukking i lang-teltet.

Under midtsommergildet lot Seid-Svein og sveinungene ættlede Sigvat Møyfridssønn, sønn av Gammel-Svein. Arven etter Svein og Tora ble skiftet mellom ættlingene på nytt. Kollsvein Steintorssønn ble lyst til myndling på gildet.

Borte i myra ved bekkefaret fant inndalingene ei beingrind. Det var skallen etter trellen Tobba, som forsvant vinteren før, og som Trygve Njålssønn eide. Trygve var i armod den vinteren, og slo ihjel trellen og åt henne. Brottet hans var større enn som så, for han gjorde Hogne Styrkarssønn, Karl Kolssønn og Arve Njålssønn, bror sin, til mann-eta, óg. Det var derfor Arve hadde dratt fra bygda og hjem til farsgården. Den sorgen ble ham for tung. Hogne og Karl ble rent fælslige når de skjønte hva de hadde gjort, og skyndte seg å blote for å bøte på illgjerningen.

Det hadde vært lite med avkom i bygda de siste åra, så inndalskvinnfolkene stelte til Yngveblot for Ingibjorg Ingvarsdatter, kona til Berserk-Sturla. Med den saken gikk det som det ofte gjør med slike kvinnfolksaker, og trellen Gaut var særlig kaut og glad etter blotet. Sønnen til Ingibjorg og Sturla fikk siden navnet Ingvald. Også Astrid Arndorsdatter, kona til Sigvat Sveinssønn, ble med barn den sommeren, etter at Sigvat hadde funnet en gondul på Seid-Svein, som han brøt i to. Da vokste buken på Astrid om kapp med skjegget på Sigvat. To unger ble det siden av dét; Sveinung og Arnfrid.

Både Ragnvald Veidemann og Karl Kolssønn hadde sett fremmede skikkelser i skogene rundt Inndalen. Det var vargene, en flokk med tjuvpakk og mordere som stjal det de kunne og tok det de fikk tak i. To av vargene var Boge-brødrene, ættlinger av Kaupa-Glum, Arne Sverressønn og søstra hans, Ljuva, og Jorunn Onundsdatter av løysingeætta. De var dømt varg i veum for mordbrann, men mente de hadde sak som de ville ha ført til tings. Men begge brødrene falt i strid med inndalingene; det samme gjorde Rage, herse for vargene. Rage var ikke varg i veum, og det var drap på ham. Da ville vargeflokken ha hevn, og kom fram på tunet. Inndalingene så da at de var ulvhediner, og blant dem var en skjoldmøy ved navn Halkatla Torvarsdatter, tidligere hirdmann på Lade.

Da trakk inndalingene blankt. Olve svingte sverdet Ravnbrodd. Sture hevet Hvitingen. Eirik lot Ættartange lyne, og på Narve sto Vigar-Nauten kvasst. Tjodhild Sveinsdatter nevnte da Halkatla som drapsmann på husbonden hennes og ungene, men Halkatla skyldte henne for å fare med løgn. Sture Styrkarssønn steg da fram, og fortalte at Halkatla var mor til dattera hans, Hungerd, og at slik han kjente Halkatla, fór hun ikke med lønndrap. Det kom til stort ordskifte mellom vargene og inndalingene der.

Da steg Eirik Eirikssønn fram.
«Vil dere ha grid?» kvad han.

Vargene ville da det. Eirik ville så vite hvilke illgjerninger de hadde gjort som hadde fått dem dømt som varg i veum. Vargene fortalte det, en etter en.

«Det var ikke meningen,» kvad kjempen Mår; «jeg snublet.»
«Jeg hugg tre hirdmenn på Lade som kalte meg kvinnfolk,» kvad Halkatla. Inndalingene nikket til det, og mente at et slikt nidhugg kunne en hirdmann ikke ta uten å gi gjenhugg.
«Jeg har så sterk en hug til kvinnfolkfavn,» sa en tredje; han het Svan. «Men vrange er kvinnfolk, mer enn mye.»

Eirik nikket, og bad alle om å tre inn i hirden hans, så skulle han sørge for at de fikk grid, alle som en.

«Bortsett fra deg,» sa han, og nevnte Svan. «Slike som deg vil jeg ikke ha i hirden.»

Mår sprang da bort til Svan og hugg ham ned der han sto så han fikk banehugg. Så tok Eirik og Halkatla håndtak. Berserken og ulvhedinen Mår prøvde styrke mot hverandre, men det ble jevnt, og ingen uvennskap kom av det.

Drapet på Boge-brødrene ble jevnet med tjuveriene som vargene hadde gjort i dalen. Men Tjodhild krevde bot for bonden sin, og stod stridt på den saken. Halkatla og vargene stod like stritt på boten for drapet på Rage, hersen deres. Da trådte Olve fram og sa at i denne saken måtte en lagmann råde, og sa at partene fikk møtes på tinget til våren. Alle mente at det var kloke ord, og slik ble det.

Fedræne godvilje

Fremmedfolkene dro så fra dalen, og utover sommeren ble det lysere tider for inndalingene. Mot høsten kom smalemennene ned fra sætra med mye ost og god ull, og en ovgod honninghøst gjorde Hogne Styrkarssønn smørblid i flere uker. Langhuset sto ferdig før slaktermåneden tok til. Olve stelte til storblot, og mente at nå go'blunket Allfar til dem.

Men Tjodhild Sveinsdatter ble liggende svakelig i lang tid, og Øyvor Løysing visste ikke sin arme råd for henne. Nå gikk det lukt til Hel, mente hun. Sigvat mente det var Seid-Svein som hadde valgaldret over søsteren, og tok til seg Svein en dag.

«Vel er du bror min,» kvad Sigvat til menvise seidkallen, «men her i dalen er det bare stengte dører og blankt stål som vil møte deg ved dørstokken etter dette.»

Svein tok da til stien bort fra dalen.

Tjodhild ble liggende i sotteseng til oppimot jul, og Øyvor mente at det ble siste julen på henne. Ved midtvinter samlet sveinungene seg for å blote Gammel-Svein med øl og mat. Dauingen var mindre ful når de gav ham mat og gaver, og plaget ikke folket like mye da. Tjodhild krøket seg ut av sengebenken og ville være med på blotet hun, óg, og verken Øyvor eller Tordis fikk henne fra det. Mens Tjodhild helte ølet til far sin fór det en kald trekk gjennom lang-huset, og sotten slapp taket i henne. Siden hadde inndalingene god hjelp i skrømtet.

Bryten Osk hadde i fem vintre arbeidet til ork for seg. På veideferd sammen med Karl Kolssønn og Osk møter Ragnvald Veidemann fire sultne ulver. Ragnvald dreper tre av ulvene, og blir liggende i handtak med den fjerde, veik av sår. Nå kommer bryten og Kol til. Osk spenner buen og setter pilen i nakken på ulven, som faller til bakken, død. Kol og Osk får Ragnvald ned til Inndalen og lar Lekar-Øyvor se til skadene hans, men det er banesår. Ragnvald er i uvissa, men våkner til og griper Kolsvein om halsen og kauker:

«Varg!»

Det knaker i beingrind, og berserken må slå Ragnvald i uvissa for å få ynglingen laus. To netter etter dette dør Ragnvald, og så er han ute av soga.

Olve nevner brytens pilskudd som livbergeferd og gir Osk grid. Løysingen sverger troskap til drotten sin og bor siden i Inndalen som huskar for styrkungene.

Tingfred

Den vinteren farer det mye ulv Inndalen; det er snøtungt, og skrint med vilt. I kulda blir det mann-auke blant inndalingene. først får Karl Kolssønn sønnen Ørjar, så kommer berserken Sturlas sønn Ingvald til. Astrid Arndorsdatter føder Sigvat Sveinssønn sønnen Sveinung og datteren Arnfrid. Tjodhild sier at gudene nå ser med blide øyne på dem, som har gitt ætta tvillingfødsel.

På seinvinteren kommer det budstikke fra jarlen til Inndalen med bud om Allting i Baugfjorden. Tjodhild Sveinsdatter har uro i kroppen og søker bot for drapet på husbonden sin og ungene mot hirdmannen Halkatla og vargene. Olve sier at den saken skal det bli en råd med, og at han skal føre ord for henne på tinghaugen. I vårløsingen reiser inndalingene til tings.

I Baugfjorden har det vært mye sott og ufred over vinteren. På Haug står høysetet ennå tomt etter at jarlen sverget hevn over far sin mot utfjordingene og sverget ed på at han ikke vil ta sete der før drapet var hevnet. Det har vært stor uro og misnøye blant baugfjordingene. Folk har gnisset tenner over de høye skattene jarlen har krevd av dem under uårene. Øvringene og nedringene er som vanlig i tottene på hverandre. Til og med mellom storosingene og litj-storosingene har det blitt ufred. Og er de sanne, ryktene om mordvargferd ute på Laugstad? Lagmann Asbjørn Frode får nok mangt og meget å bryne seg på.

Slik skikken er, skal Yngve-Frøy æres på tinget og som vanlig spørres det etter hvem som gir de gjeveste blotsgavene. På tinghaugen settes vebåndene og stedet vigsles slik at intet stridsblod får flyte der, og ingen nidord ytes. Men vil baugfjordingene ære den skjøre tingfreden?